Framsyn

Skreiv George Orwell i 1948, i 1984 (eller umvendt):

Here were produced rubbishy newspapers containing almost nothing except sport, crime and
astrology, sensational five-cent novelettes, films oozing with sex, and sentimental songs which were composed entirely by mechanical means on a special kind of kaleidoscope known as a versificator.

Milestolpe ved bekken

På side tvo i boki eg um ikkje lenge vil hava lese ut, stend det med ei handskrift som ikkje hev vorte stort vænare å sjå til med åri: Jarle Fagerheim, 2002. No kunde eg hevda at boki eg talar um er so djup og full av utilgjengelege sanningar um livet at eg berre hev orka ein bolk i vika sidan eg fekk henne, men so er det ikkje. Johann Sebastian Bach: The Learned Musician av Christoph Wolff er både djup og full av sanningar, utan at det gjer henne uråd å lesa for den som tek seg tidi til det. Eg hev vondt for å tenkja meg korleis nokon skulde skriva ei betre bok um flogvitet frå Eisenach.

No gleder eg meg til å byrja på Gödel, Escher, Bach av Douglas Hofstadter att; ei anna bok med innskrift J.F/02. Eg hev gjeve upp å lesa henne mange gonger fyrr, rett og slett av di ho er ei bok som krev mykje av lesaren. Skumles gjenom dei vandskelege bolkane, og du kann gjeva upp å skyna det som kjem etter. Men denne gongen skal eg greida det. Berre dei 450 fyrste sidene (av 750) eg kom gjenom i 2005 gav meg mykje, endå eg berre skyna 200 av deim. Kva boki handlar um? Det kann eg ikkje svara på, men er du glad i musikk og/eller bilætkunst og likar å skyna korleis ting heng i hop, råder eg deg til å lesa henne.

Musikktilrådingi for i kveld: Matteuspasjonen av Johann Sebastian Bach. Større kunstverk hev ikkje kome meg for øyra.

Bromley Parish Church

Nokre ord um konserten i England eg aldri fekk skrive um, den i Bromley. Bromley er ein «forstad» til London, um lag so stor som Oslo.

Herlegt er ordet. Alt eg hadde stræva med i Norwich og Cambridge fall på plass i denne konserten. Orgelet var ei einaste stor gleda å spela på. Alt var der det skulde vera. Noko av det beste eg spela, sistesatsen frå settesymfonien av Widor, var det eg hadde øva minst på, men eg flaut på ei bylgja av fullt verk med 32-fot – ikkje det same som å sitja i Kleppskyrja! Duruflé-sicilienne sat som eit skot.

Ei stor uppleving. Takk til alle som lagde til rette for henne.

--

Just a few words about the recital I never got to write about, which I played in Bromley Parish Church in November last year.

Everything I had been struggling with in Norwich and Cambridge fell nicely into place this time. The organ was a pure joy to play. Magnificent! Perhaps my best performance was that of Widor's Final from the sixth symphony. It was the piece I had practised the least, but I surfed a wave of a glorious tutti with a thundering 32 reed in the pedals. Not the same as practising it in my local parish church (II/18 Danish tracker, quite fine, but modest and in an acoustically very dead space).

A great experience, and a wonderful conclusion of my tour. My deepest thanks to all who made it possible.

Ny frisk

Jau, de las rett. Både her på vloggen og i det røynlege livet.

Eg fer austetter næste månad. Frå 13.–24. august skal eg bu i Moss, so skal eg til Klepp og henta flytjelasset som skal til Oslo. Eg hev fenge restplass på universitetet og hybel på Sogn.

Lenkja for i dag: Orgelfestivalen i Trieiningskyrja, Veggata, Ny Jorvik. Livande bilæte og ljod av alle konsertane vert lagde ut på verdsveven. Miljøvenlegt, og ikkje minst gildt, når organistane er millom dei beste i verdi. Eg råder dykk til å sjå alle konsertane, men skal de berre sjå ein, må det vera den Felix Hell spela i gjår. Få i minsto med dykk opningsverket (Preludium og fuge i d-dur av Bach) og dei tvo attpåstykki til slutt (Sine Nomine av Weaver, Schlafes Bruder av Schneider).

Les her!

Han Vebjørn Sture hev laga seg ei fager ny sida. So fram til eg idest skriva eitkvart vitugt her, gakk til www.totlevase.net, kos dykk med «oppgulpa», og ver med på «kranglinga»!

Selwyn College, Cambridge

Etter tri dagar med øving, trasking i byen, øving, trasking i byen, og so burtetter, spela eg ein etter måten vellukka konsert um kvelden 19. november. Blestingi var god, med A3-tavlor kringum i midbyen, men endå kom det (hugsar eg rett) berre 12 menneske. Altso: sovori blesting er korkje ei naudsynleg (eg fekk godt med folk i Eikersund i sumar) elder tilstrekkeleg åtgjerd for å trekkja folk. At det i mange fall hjelper er ei onnor sak. Gildt var det at flestalle som kom var ungdomar, både frå Selwyn og andre stader.

Når eg skriv at konserten var «etter måten» vellukka hev det fleire grunnar. Varmen i den vetle kyrkja vart skrudd upp i meste laget, det må hava vore meir enn 25 grader, utan at eg var fyrebudd. Og so gløymde eg å setja vassflaska slik at eg kunde nå henne frå benken. Det vart etter kvart tungt å spela ... Vidare var det eitpar verk eg ikkje totte eg fekk til godt nog under fyrebuingane, og dei gjekk ikkje stort betre under konserten. Like fullt, det var gildt å spela, og folk tottest lika det dei fekk høyra.

Dagen etter eg kom til Cambridge fekk eg bod um at Malcolm Wechsler var avliden. Malcolm, som arbeidde for Mander Organs i Sambandsstatane, var hovuddrivkrafti bak Amerika-ferdi mi i 2004, og han hjelpte mange andre på liknande vis. Konserten min var tileigna minnet hans.

—

After three days of practice, wandering about in town, more practice, more wandering, and so forth, I played a reasonably successful recital in the evening of November 19. The recital had been well announced — there were large posters in the city centre — but still only 12 (if I remember correctly) people showed up. Conclusion: such promotion is neither a necessary (I got a fair audience in Egersund this summer, with very little promotion) nor a sufficient condition for large audience. This is not to deny that it might work very well in many cases. Anyhow, it was good to see that most of those who attended were young people, from Selwyn as well as other colleges.

There are several reasons for me saying the recital was “reasonably” successful. The heating was turned up excessively just before the recital — it must have been more than 25 centigrades — without me being prepared. And then, of course, I forget to place my bottle of water so that I could reach it from the bench. Concentrating gradually became quite challenging ... Then, there were a couple of pieces I wasn't satisfied with during the preparations, and they didn't go much better during the recital. Still, playing was an enjoyable experience, and the audience seemed to like the music.

The day after arriving in Cambridge I got the message that Malcolm Wechsler, the US representative of Mander Organs, had passed away. Malcolm was one of the key persons in my 2004 America adventure, and helped many others in a similar fashion. My recital was dedicated to his memory.

Gud som hakkar

«Skal vi forklare evangeliet for en computernørd kan det være at vi skal bruge nogle lidt andre ord og sammenligninger end vi plejer. Fx beskrive Gud som en hacker, Helligånden som en trojansk hest og Jesus som et antivirus-program.»

Les heile skriftstykket på jesusnet.dk